av 283 (193 var tilfeldig utvalgt) boxere fra 9 mnd til mer enn 7 år, hadde så å si alle en viss osteophytutvikling mellom lendevirvel 7 og os sacrum. Bortsett fra dette hadde 63,6% av de tilfeldig utvalgte hundene en eller grad av osteophytdannelse på andre virvler. Det var også en forskjell mellom kjønnene, tispene hadde en høyere forekomst enn hannhundene. Begge arbeidene konkluderer med at defekten er verre hos eldre dyr, og at den har en genetisk natur.

18 mnd etter den første studien undersøkte Eichelberg og Wurster 79 av de samme boxerne igjen, og fant at 55,7% av dem nå hadde en mer alvorlig grad av osteophytdannelse. De fant en signifikant forskjell mellom forekomstene hos kjønnene, så vel som en predisposisjon hos hunder med hofteleddsdysplasi.

Ingen av disse forfatterne fant noen forbindelse mellom miljømessige faktorer og utviklingen av spondylose.

Dr Eichelberg har gjort flere undersøkelser fpr å forsøke å finne årsaken til denne sykdommen. Den har en slående likhet med Bechterevs sykdom hos mennesker, men hun kunne ikke finne noen paralleller når det gjelder årsaksforholdene til de to sykdommene.

Dette bringer oss frem til 1991, da Marianne Langeland ved Norges veterinærhøgskole begynte på sitt doktorgradsarbeide på spondylosis deformans hos norske boxere. Hun fant at blant 402 tilfeldig utvalgte boxere med 29 forskjellige fedre, hadde 91% en eller annen grad av påleiringer. Forekomsten økte med alderen. De yngste hundene, aldersgruppen 12-24 mnd, hadde en forkomst på bare 55%. Hun fant en signifikant høyere forekomst hos tisper, hos boxere med HD og hos tyngre dyr.

Arveligheten ble beregnet til å være h=0,42 og h=0,62, avhengig av regnemetode. Dette er en svært høy arvelighet. Ved første øyekast kan dette se deprimerende ut, men den høye arveligheten er absolutt gode nyheter, siden det betyr at vi lett kan avle oss vekk fra problemet ved å ta hensyn til det i oppdrettsprogrammene våre.

Norsk Boxerklubb har tatt konsekvensene av disse resultatene, og har nå satt som krav for å få formidlet valper gjennom klubbens valpeformidling at foreldrene ikke skal ha mer enn svak grad spondylose. De siste årene har det vært et krav at avsldyr skal ha kjent spondylosestatus. Dette har vært en god begynnelse, siden det har ført til at de verste individene ikke har blitt avlet på. Av alle boxerne som ble røntget i Norge i 1996, har så mange som 31% av dem mellom 12 og 24 mnd vært fri for defekten (mot altså 55% noen år tidligere), og selv om mange av dem vil utvikle det senere, er dette en betydelig forbedring!

Som alle andre boxerproblemer er det sannsynlig at denne sykdommen finnes over hele verden. Vi har sett at det er mye av den i Tyskland, og på utstillinger i England har vi sett flere hunder med tydelige symptomer.

Det man skal se etter er stivhet i ryggen, halthet i ett eller flere ben, endring av ganglag og trav, aggresjon, mageproblemer (pga. stressreaksjoner på smerten), depresjoner eller kombinasjoner av disse. Symptomene kan komme og gå, men blir verre etter hvert som osteophytene vokser. Hardt rammede hunder kan ha atropi av musklene i bakparten, siden påleiringene kan presse på nervene til disse musklene. De alvorligste tilfellene kan også ha dårlige reflekser.

Nå har vi verktøyet som er nødvendig for å bekjempe dette problemet. Det er lurt ikke bare å røntgenundersøke avlsdyr, men alle boxere for å få overblikk over problemet og for å plukke ut de beste avlsdyrene i forhold til spondylose. Siden defekten rammer bevegelsesapparatet, er det også en sikkerhetsforanstaltning å avle på hunder som har smidige og effektive bevegelser, spesielt de som har det i høy alder. Vi har inntrykk av at det kanskje finnes minfre spondylose i populasjonene i land der det er mer tradisjon for å belønne gode bevegelser på utstilling enn det er i Europa. Bra boxere er sunne boxere!

Ordliste:

Osteophyt: Sykelig knokkelvekst, "forkalkning".

Spondylosis deformans: progressiv oseophytvekst på ryggvirvlene.

Os sacrum: De tre sammenvokste bakerste ryggvirvlene.

Atropi: Tap av muskelmasse.

Referanser:

Boxernytt. Dr Scient Marianne Langeland: Spondylosis Deformans hos boxer, Oslo 1995.

R. Mühlebach, U. Freudiger: Röntgenologische Untersuchungen über die Erkrankungsformen der Spondylose beim Deutschen boxer, Schweizer Archiv für Tierheilkunde, 1973.

H. Eichelberg und H. Wurster: Untersuchungen zur Spondylosis deformans beim Boxern, Kleintierpraxis 1982.
Untersuchungen an Boxern zom Verknöcherungsverlauf bei der Spondylosis deforman. Kleintierpraxis 1983.

Helga Eichelberg et. al.: Immungenetische Untersuchungen zur Spondylosis deforman bem boxer. Berl. Tierärzl. Wschr. 1988.

Link til hele skriveriet: http://home.online.no/~hennilu/Norsk/Helse/boxerens_helse.htm